Benbygning

Skjelettet er bygget opp av mange knokler som er forbundet med ledd. Det er et meget aktivt organsystem gjennom hele livet til hesten.

I hestens organisme er det ca 7 kg kalsium, 99% av det finnes i skjelettet. Dersom hesten ikke opptar nok kalsium fra foret, må det mobiliseres fra knoklene.I hulrommet i de lange knoklene (rørknoklene) er det vev som danner blodlegemer. Vevet kalles knokkelmargen.

Hestens skjelett sett fra siden

Hestens skjelett sett forfra

Hestens forkne er et komplisert ledd, som er sammensatt av flere småknokler. Det virker som et hengselledd, som tillater bevegelse i ett plan (bøy og strekk). Det består av tre leddavdelinger, der kun de to øverste er bevegelige, mens det nederste er et glideledd. De tre nederste leddavdelingene i hasen er også glidelegg. I denne typen ledd skjer praktisk talt ingen bevegelse.

Forbeinene står ikke i forbindelse med resten av hestens kropp. Skulderbladene festes til hestens kropp med sterke muskler. Det betyr at kroppen er ”hengt opp” mellom forbeinene og elastisiteten i musklene kan absorbere noe av nedfallsstøtet når hesten lander på forbena i en hurtig gangart. Bakbeina er derimot fast forbundet med ryggsøylens korsben gjennom korsleddet. Her er det ikke elastisitet, da kraften fra de sterke bakdelsmusklene skal overføres til kroppen på denne plassen.

Ryggsøylens virvler danner en kanal som beskytter ryggmargen som ligger inni den. Ryggmargen er forbindelsen mellom hjernen (som ligger i kraniets bakerste del) og kroppen. Bevegeligheten mellom bryst- og lendevirvler er dårlig. Hesten har en stiv rygg-søyle i dett området.

Tilvekstbrusk

I fosterstadiet bygges hver knokkel som en bruskmodell i det cellene danner en bløt substans mellom seg. Denne substansen forbenes senere ved at det innleires kalsium og fosfor i den. Dette skjer først og fremst i drektighetens siste tredjedel og gjennom det første leveår, men avsluttes ikke før hesten er utvokst i 3½ til 4-års alderen.

Føllet fødes med en hel del brusk i knoklene. Denne brusken skal senere omdannes til hardt og stabilt knokkelvev i takt med veksten. Brusken kalles for tilvekstbrusk. Aktiviteten er størst i de lange knoklene i lemmene (piper, underarm, underlår), der veksten er mest utpreget. Tilvekstbrusken finnes på hver side av knokkelen som bruskskiver, de såkalte vekstsoner eller vekstlinjer, og til dels like under leddflaten i hver ende av knokkelen. I tilvekstbrusken foregår knokkelens lengdevekst, og den utformer og knokkelvevet like under leddflaten.

I enden av en rørknokkel finnes tilvekstbrusk hos den unge hesten. Når all tilvekstbrusken er forbenet har knokkelen nådd sin endelige størrelse.

Når tilvekstbrusken er forbenet, vokser ikke leddet lengre. Den har da fått den lengde og størrelse den skal ha gjennom hele hestens liv. Tidspunktet for forbening av de enkelte vekstsoner varierer fra knokkel til knokkel, og er avhengig av om de befinner seg knokkelens øvre eller nedre side. Hele tåen (fra koden og ned) til hesten er ferdig utvokst før hesten er et år gammel. Vekstsonene forbenes saktere og saktere jo lengre opp mot kroppen de befinner seg.

Forbening av vekstsoner. På tegningen er hestens alder (oppgitt i måneder) når de enkelte vekstsoner er forbenet.

Alle forhold som kan forstyrre forbeningen av tilvekstbrusken under veksten kan få store konsekvenser for hestens soliditet i senere alder, når knokler og ledd skal belastes under trening.

Foringen i ung alder spiller meget stor rolle. Ungdyr skal ha proteiner, kalsium og fosfor tilført i riktige mengder. Forholdet mellom fosfor og kalsium må være riktig for at knokkelvevsdannelsen skal skje best mulig. Forholdet skal være mellom 1,2:1 og 2,0:1. Det vil si at det skal være 1,2 til 2,0 ganger så mye kalsium som fosfor i foret. Foring med vitaminer, spesielt vitamin D og mikromineraler (f.eks. kobber) har stor betydning.

Forbeningen i vekstsonene kan følges ved røntgenundersøkelser. Ser man på røntgenbilder kan en avgjøre om hesten er tidlig moden, eller ikke. Vekstsonen over kneet brukes mest. Den forbenes normalt i 2-3 års alderen. Denne typen undersøkelser brukes på unge veddeløpshester som skal starte trening. Viser røntgenundersøkelsen at vekstsonen ikke er under forbening er det for tidlig å starte hard trening. De uferdige knoklene kan ta skade.

Røntgenbilde av vekstsoner.
A: den unge hesten ha fortsatt brusk i vekstsonen over forkneet. Den er ”åpen”
B: hesten er knokkelmessig moden, vekstsonen er forbenet. Den er ”lukket”.

I forbindelse med oppbygging og nedbryting av knokkelvev bruker cellene et enzym som kalles alkalisk fosfatas (AIP). Jo mer aktivitet det er i knokkelvevet, jo mer av dette enzymet brukes. Dette kan måles i hestens blod. Føll har en meget høy API-verdi i blodet, da de fortsatt vokser. Utvokste hester har en vesentlig lavere API-verdi. En API-måling gir et mål for vekstaktiviteten og kan derfor brukes til å bestemme om hesten er ”moden”, før man begynner hard trening. Best resultat får man ved gjentatte, rutinemessige målinger.

Funksjonell tilpassning

Aktiviteten i knokkelvevet er størst når hesten er vokser. Men der skjer noe gjennom hele hestens liv. Knokkelvevet vil sørge for å forsterke områder som utsettes for stor belastning og avkalke områder som ikke belastes lengre. Belastning gjennom økt mosjon og trening betyr at de forsterkes der belastingen er stor. På denne måten vil knokler og ledd tåle stadig større belastninger. Dette kalles funksjonell tilpasning. Det er svært viktig å gi knokkelvevet tid til denne tilpassningen. Foretas treninger hurtigere enn forsterkningen kan skje, skades knoklene, som små brudd eller lettere grad av overbelastning som betyr haltet eller stiv gange hos hesten. Slik stivhet eller halthet forekommer naturligvis især hos den unge hesten der knokkelvevet enda ikke har forsterket seg. Disse problemene kan sees på nesten alle unge fullblodshester når treningsmengden og rytterens vekt betyr en meget stor belastning av pipeknokkelens forside (nr 15 på den første figuren). Reaksjonen er hevelse, smerte, stivhet og halthet, og kalles ”sore shines”. Mange aner faktisk dette som en ”barnesykdom”, som alle fullblodshester skal gjennom. I virkeligheten er sore shines et uttrykk for at knokkelvevet i pipeknokkelens forreste del belastes hardere og raskere enn den kan forsterke seg. Når halthet, stivhet og ømhet oppstår er det viktig å stanse all trening. Knokkelvevet skal ha tid til å forsterke seg, slik at leddflatene skal understøttes riktig. Ellers kan varige skader lett oppstå.

Sore shines. Forpipens forside er øm, varm og opphovnet.

En tidlig forsterkning til knokkelvevet kan oppnås ved å gi føll og åringer rikelig mosjon gjennom leg med jevnaldrende ute på marken. Slik blir knokler og ledd sterkere allerede på dette tidspunktet. En unghest som har hatt muligheten til rikelig mosjon på stutteriet/hos oppdretter er bedre forberedt på å bli tatt i bruk enn en hest som er oppdrettet ”i boksen”.

Leddene

Knoklene er i kontakt med hverandre gjennom leddene, slik at knokler og ledd til sammen utgjør skjelettet. Det er leddene som gjør det mulig for de enkelte knokler i skjelettet å bevege seg i forhold til hverandre. I forbindelse med hurtige bevegelser skal de absorbere betydelige krefter. Noen ledd har stor bevegelighet f.eks. forkne og kode, mens noen ledd har dårlig bevegelse f.eks. kronledd, glideledd i forkne og hase. Noen ledd har ingen bevegelse i det hele tatt, f.eks. korsleddes der kraften fra bakdelens store muskelgrupper skal overføres til ryggsøylen og videre til resten av kroppen.

Det er leddflatenes form og leddbåndenes utforming som bestemmer hvor stor bevegelighet leddet har. Omkringliggende sener og muskler begrenser også bevegeligheten.

Et ledd som kodeleddet beveger seg normalt i ett plan; et hengselledd. Andre ledd som hofteleddet kan bevege seg i alle retninger; et kuleledd.

Kodeleddet sett bakfra. Det inngår 4 knokler i kodeleddet: pipeknokkelen, kodebenet og to kodeseneben.

Alvorlig leddskade; Overbelastning av hasens glideledd virker på knokkelnydannelser, som finnes på hasens innside like foran kastanjen. Det er snakk om spatt. Det er den hyppigste årsaken til langvarig bakbenshalthet hos ridehester. (Vær obs på at spatt også kan være arvelig)

Alvorlig skade på kronleddet gir store knokkeldannelser omkring leddet. Tilstanden kalles ringfot.

Toppen av det ene kodeseneben er brukket av som følge av hard feiltrening. Skaden sees tydelig på røntgenbildet. Skaden krever operasjon der den avbrekte delen fjernes fra kodeleddet.

På hver side av knoklene som inngår i leddet finnes leddbrusk som er et meget elastisk vev. Leddbrusken sikrer en jevn og glatt overflate i leddet. Den er også i stand til å dempe store krefter som virker når hesten beveger seg i høy hastighet. Leddbrusk inneholder ikke verken nerver eller blodkar. Det gjør derfor ikke vondt når leddbrusken presses sammen under belastning. Det betyr også at det skal svært store skader til før hesten kjenner det og blir halt. Siden der ikke er blodkar vil eventuelle skader leges svært sakte, hvis de overhodet leges. Leddskader som rammer leddbrusken vil derfor som oftest være uhelbredelig.

En kraftig overanstrengelse av ledd f.eks. ved feiltrening fører til skade av kapsel og leddbånd. Leddet blir hovent og varmt. Hesten blir halt. I noen tilfeller kan skaden være så stor at en del av de knokler som inngår i leddet brekker. Dette skjer oftest med kodeseneben og småknoklene i forkneet. Slike brudd krever som oftest operasjon. Man behandler ellers leddskader med rom omslag og eventuelt injeksjon i leddet. Leddskader rammer de fleste aktive sportshester på et eller annet tidspunkt i deres karriere.

I de fleste ledd inngår til bruskkledde knokkelender, men i noen ledd inngår flere knokler. Dette gjelder f.eks. forkne og hase, der hen hel del småknokler inngår. Forkneet har 3 leddavdelinger, hasen har 4.

Et ledd avgrenses av leddkapselen. Innerste lag danner en lysegul glatt væske, nemlig leddvæsken. Den fungerer som en smurning slik at leddet kan bevege seg med minst mulig motstand. Den skal også gi næring til leddbruskens celler og beskytte leddets strukturer mot skader.

En skade på et ledd vil ofte føre til at det dannes mye tynn leddvæske. Sykdom andre steder i hestens organisme (f.eks. virusinfeksjon eller forstyrrelser i mage/tarmkanalen) kan føre til det samme, men da som oftest i flere ledd på en gang.Den økte mengden leddveske utspiller leddkapselen, og det dannes en galle, som kjennes ut som en myk ”pose” like over hestens kodeledd. Galle sees ofte i ledd og seneskjeder når belastningen på hesten blir stor. Selv om det er et tegn på overbelastning har det ikke nødvendigvis betydning for bruken av hesten. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle, helst med veterinærens hjelp. Det stoffet som gjør leddvesken glatt og slimete kalles hyaluronsyre. Dette stoffet kan utvinnes av hanekammer, og brukes i behandlinger av ledd og seneskjeder ved at det sprøytes inn i de skadde strukturene. Hvilke ledd som er skadet kan sees på en bøyeprøve av hvert enkelt ledd. Ved å sprøyte inn ekstra leddveske, vil funksjonen normaliseres hurtigere enn hvis man lar hesten være i ro. Vær obs på at i noen kunstige leddvesker tilsettes smertestillende midler, og hestens ledd vil virke leget før det i virkeligheten er leget, da hesten ikke kjenner smerten.

Feil beinstilling

Noe av det viktigste i forebygging av treningsskader er en korrekt (regelmessig) beinstilling. Den sikrer at de store kreftene som påvirker ledd, knokler, sener, muskler og lignende fordeles så jevnt som mulig. De dempes også av de støtabsorberende elementer i hesens lemmer. Når beinstillingen ikke er korrekt vil det oppstå for stor og ensidig belastning av f.eks. leddbånd, sener osv. når hesten skal jobbe hardt. Gradvis oppstår det treningsskader, som igjen kan gi halthet.

En gal beinstilling kan være arvelig, slik som franskhaser og kuhaser. Sabelbenhet og parallellforskyvning i forknærne er også arvelig. Disse feilaktige beinstillingene gir hyppig problemer med hestens holdbarhet når hard trening begynnes.

Parallellforskyving i forkne.Hesten med parallellforskjøvede forknær får ofte knokkelnydannelser (overben) under forkneets innside når den settes i arbeid. Der er nemlig belastningen særlig stor.

Feil beinstilling vil bety at vekstsonene i hestens lemmer forbenes på en slik måte at knoklene er litt skjeve for alltid. Samtidig vil hovene være tilsvarende skjeve. Det skal de være, slik at belastningen kan tolereres noenlunde, til tross for benstillingen. Dette krever at hovsmedene er kyndige gjennom hele hestens aktive liv. Selv små unøyaktigheter vil bety øket skaderisiko. Feil beinstilling kan også oppstå på grunn av mangelfull eller feil beskskjæring. Størst betydning har feilskjæring, verking og korrigering av hover for føll og unghester, der vekstsonen enda ikke er forbenet. En feil beskjæring vil bryte tåaksen, og de uferdige knoklene kan vokse skjevt. Forbener vekstsonene skjevt vil den gale beinstillingen være permanent. Har unghesten en medfødt feil beinstilling, kan denne korrigeres ved små gjentatte opprettinger av hoven, slik at beinstillingen vil bli mer eller mindre riktig. Dette må gjøres før vekstsonene er forbenet. Jo tidligere korrigeringen skjer, jo bedre er det.

Sett forfra er beinstillingen 1) regelmessig, 2) innoverstilt og 3) franskHestens bevegelse påvirkes av benstillingen. Ved innoverstilt beinstilling vil beinet føres benet frem i en bue utover. Hesten vinkler eller billiarderer. Ved fransk benstilling føres benet frem i en bue innover slik at hesten kan stryke seg (slå seg selv på koden)

Sett fra siden er benstillingen 1) regelmessig 2) sabelbenet eller 3) med løse forkneMange fullblodshester har løse forkne. Dette betyr sjeldent noe. Den sabelbenete hesten får derimot ofte skader når den belastes.

Forstyrrelser i knokkelveksten

Selv små feil i forbindelse med knokkeldannelsen hos den unge voksende hesten vil nesten alltid få betydning for holdbarheten av ledd og knokler senere når belastningen blir stor.

Hestens tå er ferdigdannet innen hesten er et år gammel. Derfor er god hovpleie og kontroll av beinstillingen av meget stor betydning hos føllet allerede innen fravenning, og gjennom hele oppveksten. Begynnende skjevhet skal alltid rettes opp så raskt som mulig hos oppdretter.

Benstillingen er 1) regelmessig, 2) kuhaset 3) hjulbent
Mange hester er kuhaset (utovervridde trær), uten at det betyr noe. Hjulbente hester får ofte skader i hasene (spatt).

Benstillingen er 1) regelmessig, 2) krokhaset og 3) retthaset.
En krokhaset hest får ofte skader i hasene ved stor belastning. En hevelse bak hasen kalles harespatt (a).

En kombinasjon av arvelige og miljøfaktorer kan bety at den normalt omdannelsen av tilvekstbrusk til stabilt knokkelvev forstyrres. Da dannes det områder i knokkelen som ikke tåler belastning som kommer på grunn av den økte vekten føllet får når det vokser, og på grunn av bevegelse av ledd og knokler ved mosjon. De miljømessige årsakene som snakkes om er feil i foringen av de voksende hester. Kraftig foring med store mengder energi f.eks. korn og kraftforblandinger samt for dårlig mulighet for å bevege seg betyr at hestens vekt rakst økes. Da kan det svake knokkelledd overbelestes. Det kan især skje hvis man bevist overforer unghesten opp til kåring eller auksjon, slik at de skal ”se godt ut”. Man må forsøke å fore føllet slik at veksten blir så jevn og rolig som mulig. Feil i tilførselen av mineralene kalsium og fosfor, underforsyning eller feil forhold mellom mikromineraler f.eks. kobber, sink eller magnesium kan utløse forstyrrelser i forbeningen tilvekstbrusken.

Rakitis (fysitis, epefysitis)

Forstyrrelse av knokkeldannelsen ut fra tilvekstbrusken i vekstsonene vil gi hevelser, ømhet og halthet hos føll. Hos føll er det som oftest vekstsonene over og under kodeleddene som rammes. Hevelsene utenfor vekstsonene vil gjøre at kodeleddene ser timeglassformede ut. Gangen blir stiv, og kodene er varme og ømme å ta på.

Hevelse over forkneets innside (fysitis)
Ved fysitis gir vekstforstyrrelsen i vekstsonene over forkneet en øm og varm hevelse (1) unghesten blir stivbent. Foringen må justeres og mosjonen begrenses ellers blir skjev vekst resultatet (2).

Hos unghester er det vekstsonene like over forknærne som rammes. Det oppstår en varm og øm hevelse på innsiden av forkneet, og unghesten får en stiv gange. Pågår denne forstyrrelsen over lengre tid vil det lett kunne oppstå en skjevhet i forbenet; pipen dreies utover. Det er svært viktig å se dette problemet i tide slik at en forbening av vekstsonen med beinet i skjev stilling ikke skjer. Da vil hesten ha et skjevt ben for alltid.

Kraftig vekst, mosjon på hardt underlag, forstyrrelser i opptakelsen av mineraler og eventuelt vitamin D og arvelige faktorer er hyppige årsaker. Foringen må gjennomgås med en fagperson unestens mosjon reduseres slik at varige skader unngås. Har det oppstått skjevhet kan disse eventuelt rettes opp med en spesiell beskjæring eller skoing. Er den permanent må operasjon til. Dette må utføres så snart som mulig, og i god tid før vekstsonen er forbenet.

Bukkehov/styltefot. Unghest med fysitis utvikler lett bukkehov. En bukkehov som denne er vanskelig å rette men man må med hovslagerens og veterinærens hjelp prøve å rette å opp dette med en gang man ser tegn til en slik missdannelse.

Bukkehov hos føll

Osteochondrose (OCD – leddmus)

Hos noen hester forstyrres omdannelsen av tilvekstbrusken som ligger like under leddflatene. Det betyr at knokkelvevet som skulle bli hardt og stabilt som skulle bli hardt og stabilt, og som skulle støtte leddflatene, feilutvikles. Når leddenes belastes av unghestens økende vekt og som følge av mosjon vil leddene i angrepene ledd bryte sammen, og det oppstår defekter i dem. Hyppigst avstøtes litt tilvekstbrusk som fortsetter knokkeldannelsen, så er det dannet et lite stykke løst knokkel- og bruskvev i leddet, en såkalt leddmus.

Defekten på leddflaten og den ustabiliteten en løs leddmus utgjør vil irritere leddkapselen, slik at det dannes en galle i leddet. Det er gallen som er det ytre tegn på OCD hos unghester. Gallen behøver kun å være tilstede i en kortere periode og kan lett oversees. Dersom leddmusen og defekten på leddflaten er svært liten dannes ikke nødvendigvis en galle.

galle i kne og hase hos føll og unghester.
Galle i kneet hos føll skylles nesten alltid OCD. OCD i hasen gir ofte galle hos unghesten. Kun røntgenundersøkelser kan vis om en leddmus er tilstede.

Halthet forekommer oftest først når hesten når hesten belastes ved trening, gjerne lengre tids trening. Først da kan man kanskje se hestens tilstand, selv om leddmusen har vært tilstede allerede fra oppveksten. OCD rammer først og fremst haseledd, kneeledd og kodeledd, men kan og sees i flere andre ledd for eksempel skulderledd eller halsvirvelsøylens ledd. Leddmus i leddene kan også dannes på andre måter enn som følge av OCD, f.eks. ved små brudd som skjer mens hesten er føll eller selvstendige forkalkninger i leddkapselen.

Leddmus som følge av OCD i hasen sees ofte på et bestemt sted.

Store undersøkelser på travhester har vist at ca 40% av en årgang har leddmus i ett eller flere ledd. Det er påvist en arvelig faktor som en medvirkende faktor ved OCD i hasene. Foringsmessige faktorer har også betydning. Man kan snakke om arvelige så vel som miljømessige faktorer.

Kombinasjonen av arvelige faktorer (mange gener) og dårlig miljø er avgjørende for frekvensen av OCD.

Dersom hesten har gode forhold under oppveksten (godt miljø; fores riktig) skal den ha menge OCD-gener for å utvikle OCD. Men er forholdene dårlige kan selv få gener gi OCD. Er det dårlig miljø og mange OCD-gener utvikles OCD med sikkerhet. OCD kan kun konstateres ved røntgenundersøkelse av misstenkelige ledd.

En unghest som

er i faresonen for OCD. Og selv om hesten til gitte tidspunk ikke er halt.

En røntgenundersøkelse kan si om det er en stor leddmus som kanskje ligger på et uheldig sted i leddet, eller om det er snakk om en lokasjon som erfaringsmessig sjeldent senere dir problemer. Alle former for leddmus trenger nemlig ikke bety noe på lengre sikt, men det må veterinæren avgjøre i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av en røntgenundersøkelse.

Leddmus som gir stor galle og/eller bevegelsesforstyrrelser hos hesten bør fjernes for operasjon. dersom denne utføres i tide, før leddet har tatt varig skade er utsiktene for hestens framtid gode. Den har hesten vært satt i hardt arbeid, uten at man har tatt hensyn til tilstanden, kan det ha skjedd varig skade på leddet.

Moderne operasjonsteknikk der de fleste leddmus kan fjernes under bruk av et arthoskop som føres inn i leddet bety at det kosmetiske resultatet av operasjonen blir svært pent. Ofte kan man nesten ikke se at hesten har blitt operert.

Selv om leddmusen fjernes ved operasjon er der fortsatt en defekt på leddflaten. Er denne stor er det ikke sikkert at operasjonen vil ha 100% effekt.

Det er klart at OCD er av stor betydning ved kjøp og salg. Mange selger i den perioden av hesten liv der selv store leddefekter og leddmus ikke kan sees med det blotte øye, men komme frem senere, når hesten tas i bruk. Derfor krever mange kjøpere av unghester røntgenundersøkelse før handelen avsluttes.

Denne røntgenundersøkelsen vil selvsagt vise om hesten har OCD og eventuelt leddmus i de undersøkte ledd, men det kreves svært stor kompetanse hos veterinæren å se om der er skader som vil gi problemer senere i livet.

Slingring (”wobbler”)

Singring oppstår hvis vekstforstyrrelser rammer halsvirvelsøylens ledd og det oppstår en abnorm løshet mellom virvlene. Dermed klemmes ryggmargen som ligger i virvelkanalen, og noen av nervebanene kan slites. Den normale kontakten mellom hjernen og kroppen blir da mer eller mindre avbrutt.

Oftest er det nervene til bakparten som tar skade, og unghester med sykdommen får en merkelig bevegelse. Bakbensbevegelsen blir veldig bred og slingrende spesielt i knappe bevegelser. Tvinges hesten til å løpe i opp- og nedoverbakke er det tydelig at den ikke har kontroll over bakparten. I kraftige tilfeller rammes også forbensbevegelsene, og unghesten faller lett overende.

I svært lette tilfeller kan det være vanskelig å stille diagnosen med sikkerhet, men kan den stilles ved røntgenundersøkelse av halsen og ved endoskopi av strupehodet bør unghesten avlives. Den kommer aldri til å fungere ordentlig.

I de fleste tilfeller kan den abnorme løsheten mellom halsvirvlene osteochondrose. Det er også her påvist en arvelig faktor, men i de fleste tilfeller er årsaken ukjent.