Velkommen
Dressur er en måte å trene opp hesten på. Treningen forutsetter mye tid og mye tålmodighet. Det første skrittet er å gjøre hesten fortrolig med det "språket" man vil "snakke" med dem. Dette består av en rekke tegn fra rytterens hjelpere. Hesten skal lære å reagere på disse med total lydighet og utføre det rytteren krever. Disse hjelperne gjør det mulig for rytteren å kontrollere hesten og består av bruk av tøylene, sjenklene og vekten. Stemmen brukes ikke under selve konkurransen, men bør brukes under selve treningen.
Dressurtrening krever at hesten har en velutviklet muskulatur. Bakbeina som skal bære rytterens og mesteparten av hestens vekt, må være sterke nok. Hesten vil under trening bli vant til å kontrollere bruken av musklene sine, innta riktig stilling, ballansere sin egen vekt, koordinere bevegelsene sine og reagere raskt og korrekt på nesten umerkelige tegn fra rytteren. Å trene opp en hest til å få en slik selvkontroll er selvsagt ikke lett. Ikke alle hester er like egnet, den må både ha fysikk og psyke til det. Å velge ut en hest til høyere dressur må gjøres omhyggelig. Hester som er ustabile, anspente og har vanskelig for å konsentrere seg, er ikke så godt egnet. Hesten bør være intelligent, viljesterk men lydig. Den bør også være pen og se på, med en edel kroppsbygning, med et nett og godt ansatt hode, smale ører godt ansatt og øyne som utrykker iver og oppmerksomhet. Et grunnleggende trekk ved dressurridning er overgangene, som er overganger mellom skritt, trav og galopp, og de ulike tempi i gangartene, uten at takten forsvinner. Piaffe, passage og piruetter er kjente øvelser fra høyere dressur. Alle øvelsene skal kjennetegnes av at hesten utfører disse med letthet, og tilsynelatende på egenhånd. Dette skyldes de useelige tegnene rytteren gjør. Hovedinntrykket skal være at hesten går harmonisk, lett og elegant, og at der er en perfekt samhørighet mellom hesten og rytteren. Dressurridning er en olympisk øvelse, og det arrangeres mange konkurranser fra klubbstevner til store internasjonale stevner.
Dressurridningen ble opprinnelig skapt i Frankrike av en gruppe kavalerioffiserer (L'Hotte, Montigny, Faverot, Kerbreck med flere). De satte opp reglene, og sporten ble raskt til andre interesserte, både innenlands og utenlands.
Dressurkonkurranser arrangeres på en rektangulær bane som måler 20x40 på lavere nivåer, og på 20x60 på høyere nivåer. Øvelsen må utføres innen en gitt tid, og det gis straffepoeng om denne overskrides, eller det gjøres feil underveis. Ved feil blir øvelsen avbrutt ved at dommeren ringer i en klokke. Han/hun forteller hvor rytteren skal begynne på nytt fra. Det blir da gitt straffepoeng. For hver nye feil legges det til to poeng. Disse trekkes fra den totale poengsummen ekvipasjen får. Hvis hesten, rytteren eller begge skulle falle, blir de ikke diskvalifisert, men de straffes via tiden som eventuelt løper ut, samt de får mindre eller ingen poeng for øvelsen som ble avbrutt. Å bruke stemmen eller andre lyder ansees som en grov feil, og straffes via poengsummen. Om ekvipasjen kommer inn på banen før startsignalet er gitt, eller mer enn 90 sekunder etter det er gitt, strykes de fra startlisten. Det er ikke tillatt å bruke visse tøyler, bitt, klær, beinbeskyttelse, hjelpeutstyr som glidetøyler, og spesifisert annet utstyr som gummibittskiver. På høyere nivå er det påbudt med kandarhodelag og sporer, mens det er forbudt med pisk. Mens ekvipasjen er på banen, noterer dommeren poengsummen for hver øvelse på en såkalt dommerprotokoll. Hva som legges vekt på avhenger av på hvilket nivå man stiller.