Feltritt
Ordet feltritt kommer fra militæret, der de testet hesten i feltøvelser. Hvis det var en bra hest, tok den seg fram over stokk og stein. I mange land kalles feltritt militær ridning/military. I England heter det Tree Day Event - tredagersstevne, etter de vanskeligste klassene som går over tre dager. Det er imidlertid blitt foreslått at det skal hete Horse Trail, siden de fleste stevner bare er på en dag.
Før i tiden var feltritt var forbeholdt soldater. Først etter 2. verdenskrig fikk andre ryttere være med på konkurransene. Feltritt ble først populært i England siden de engelske rytterne var vant til jaktritt, hvor de hoppet over steinmurer, grinder og hekker.
Feltritt ble tatt opp som OL-gren i 1948, i London. Hertugen som eide slottet Badminton, ble så inspirert at han fikk bygget en bane på eiendommen sin. Den banen er siden blitt en av verdens mest berømte feltrittbaner.
Feltritt kan foregå over tre eller én dag. Tredagerskonkurransen er en innholdsrik, omfattende og imponerende form for hestesport. Både rytteren og hesten må være modig og ha pågangsmot. Sammen med Granx Prix i dressurridning og Nations Cup for sprangridning, er tredagerskonkurransen en olympisk øvelse. Dette er en av de mest krevende grenene innen hestesport. Tredagersrittet foregår, som navnet tilsier, over tre dager i strekk, der de tre øvelsene som inngår i feltritt har hver sin dag. Disse er dressurprøve, sprangprøve og terrengritt. På endagerskonkurransen foregår alle øvelsene på samme dag.
Engelsk fullblod dominerer i feltritt. Den har en rask og god galopp, og det er fremfor alt nødvendig for å klare terrengdelen. Fullblodshestene er også mer utholdene enn halvblodshestene. Feltrytterne leter ofte etter hester som ikke er rene fullblodser, men som har mye fullblods i seg. Kombinasjoner med arabisk fullblod har gitt fine feltritthester. Ponnier som brukes i feltritt har også mye fullblod i stamtavlene sine.
En feltritthest får allsidig trening. Den må trenes i både dressur og sprang - over både vanlige hindre og terrenghindre. Den får også lange treningsøkter på veier, i skog og bakker, for å få så god kondisjon som mulig. Derfor ser feltritthester mer ut som galopphester enn ridehester. Det går jo ikke an å bære en masse overvekt hvis en skal klare seks kilometers feltritt i et høyt tempo.
I feltritt er det flere veterinærkontroller, for å hindre at hesten deltar skadet eller overanstrengt. Den første kontrollen er før start. Rytteren viser opp en velstriglet hest og har selv rene og pene klær. Den andre kontrollen er før terrengrittet. Dette er en omfattende undersøkelse, hvor hesten står i den såkalte "timinuttersboksen". Den tredje kontrollen er foran sprangdelen, for å se hvordan hesten har klart terrengrittet.
Dressurprøven
Dressurprøvene foregår først. Der skal ekvipasjen utføre en del øvelser på en 60x20 metersbane. Hestens balanse, lydighet og selvkontroll vurderes. For hver øvelse gir dommeren mellom 0 og 10 poeng. Gjennomsnittet av den totale poengsummen blir trukket fra den maksimale poengsummen som kan gis (240), og forskjellen multipliseres med 0,6. Dette gir en negativ poengsum som påplusses straffepoengene som gis i de andre øvelsene. Tallet bestemmer ekvipasjens plassering i konkurransen. Gjør rytteren feil under dressurprøven, får hun/han to straffepoeng per feil. Om rytteren gjør en fjerde feil diskvalifiseres ekvipasjen.
Terrengprøven
Det kreves mot og gode nerver for å ri feltritt. Det kan se rimelig skummelt ut når hestene stormer fram i terrenget, men det handler egentlig om å være modig på den rette måten. Det kreves først og fremst konsentrasjon og balanse for å hjelpe hesten over de vanskelige hindrene. Feltrytterne må dessuten ha god kondisjon, for det tar på kreftene å ri i terrenget.
Sprangprøven
Etter den krevende terrengprøven må hesten gjennom veterinærsjekk før de får være med i sprangkonkurransen.
Alle hestene som stiller opp i denne typen konkurranse må være raske, gode spranghester, kunne ta seg fram på vanskelige og varierte baner, modige og avbalanserte nok til å klare å gjennomføre dressurprøven bra. Den hardeste prøven er terrengprøven som er mer krevende enn vanlige sprangkonkurranser. Ikke bare for at hindrene er varierte og ikke minst faste slik at de ikke kan rives, men også på grunn av måten de settes ut på. De kan settes ut rett foran bratte skråninger, vanngraver kan legges rett etter murer og banen kan inneholde bratte stigninger. Hestene kan også være nødt til å hoppe opp og ned kanter, og hoppe over hindre som står plassert i grøfter/graver.