Velkommen

Rytterens har et helt register av "hjelpere". Disse brukes til å påvirke hesten, og kalles:

Sitsen

Det er lettest å bruke hjelperne på riktig måte når man sitter riktig i salen. Den korrekte sits kalles "loddrett sits", og innebærer at det skal gå en usynlig rett linje fra øreflippen, gjennom skulderen og hoften, og helt ned til hælen.

Man bør sitte langt fram i salen, slik at man kan sitte ned i den dypeste delen av salen. Det er viktig å ikke klemme seg fast med knærne eller lårene. Gjør man det vil man bare skli og humpe mer i salen. Man skal også trekke leggene (undersjenklene) så langt tilbake at tærne kommer loddrett under knærne, og sitte rett i ryggen uten å være svai. Skuldrene skal også være senket og overarmene skal falle ned nær livet. Skuldrene må ikke trekkes opp og armmusklene må ikke spennes. Da vil man få vont i skuldrene og miste den myke kontakten med hestens munn. Haken skal være løftet, og man skal se rett fram over hestens øre. Når man har inntatt den riktige sitsen, er det på tide å tenke på hvordan man skal koordinere hjelperne sine.

Sjenklene

Sjenkelen er rytterens ben fra hoften og ned. Oversjenkelen er låret, og undersjenkelen er legg og hæl. Oversjenkelen skal ligge fast og rolig, mens undersjenkelen skal kunne beveges uten at sitsen for øvrig forstyrres.

Sjenklene virker fremfor alt fremaddrivende, men de kan i samarbeid med andre hjelpere også virke sideførende.

Sjenklene skal hele tiden ligge inntil hesten slik at man skal kunne gi innvirkningene riktig. Men man må ikke klemme med sjenkelen hele tiden. Da risikerer man at hesten blir ”død for sjenklene”, altså at den ikke lenger er følsom for de signalene man gir ved hjelp av sjenklene. Når man har gitt en beskjed med sjenklene og hesten har rettet seg etter den, skal man umiddelbart lette trykket fra sjenkelen. Man skal heller ikke sparke hesten med sjenklene. Et slikt spark er en straff for hesten.

Dersom man vil drive hesten framover, klemmer man like hardt med begge sjenklene. Klemmer man hardere med den ene sjenkelen enn den andre, virker dette sideførende, altså man gir hesten beskjed om å bevege seg sidelengs.

Hånden

Med hendene holder vi tøylene. Tøylene er forbindelsen mellom rytterens hånd og hestens munn. Med hånden kan man styre hesten til høyre og venstre, og bremse eller stoppe hesten. Man sier at hånden hovedsakelig virker forholdende. Men det er også noe som kalles ettergift, eller å gi etter på tøylene. Når hesten har gitt etter for tøyletaket og minsker tempoet sitt, skal man belønne den med ettergift av tøylen med én gang. Det vil si at man skal gi ut det man måtte ”ta” for å få hesten til å minske på tempoet. Blir man hengende i tøylene, vil ikke hesten skjønne poenget med å lyde for tøylen, og den blir "hard i munnen". Det er nesten like viktig at man ikke gir etter for mye på tøylen, slik at den blir hengende og slenge og kontakten mellom hånden og hestens munn forsvinner.

Man skal lukke hendene mykt om tøylene, og holde hendene fritt og nært hverandre. Tøylene skal ikke brukes til å klamre seg fast i, og hendene skal ikke ligge på salen eller på hestens hals. Hånden skal være rolig, myk og lett, og den skal følge hestens bevegelser. Dessuten skal hånden kunne beveges ved behov, uten at dette skal forstyrre sitsen for øvrig. Man skal også holde hendene rolig over manken til hesten når den beveger seg.

En følsom hånd innebærer at man hele tiden skal ha en myk forbindelse med hestens munn. Derfor må man hele tiden forsøke å holde hendene støtt og rolig, uavhengig av hvordan man ellers beveger seg i salen. Tøyler som slenger, eller hender som hopper opp og ned, gir hesten et ubehagelig rykk i munnen hver gang hesten tar et skritt, og ender med at hesten til slutt ikke vil ta støtte på bittet eller ta alt for kraftig støtte (legger seg på hånden din og er det man kaller hard i munnen).

Uriktige håndstillinger.

Vekt og tyngdeplassering

Om man forflytter vekten sin, til den ene eller den andre siden, vil hesten følge rytterens vekt og bevege seg mot tilsvarende side. Dette henger sammen med at hesten hele tiden forsøker å gjenopprette den balansen som rytteren har forstyrret ved å flytte tyngden sin. Det er derfor viktig å hele tiden tenke over hvordan man sitter i forhold til hvordan man ønsker at hesten skal bevege seg. Et eksempel er om man sitter i loddrett sits når hesten går på rett spor. Når man vil vende til høyre tar man et mykt tak i høyre tøyle, samtidig som man skyver fram høyre hofte og senker høyre kne. Det skal ikke mye til før hesten merker at rytterens vekt tynger mot høyre, og ”følger etter” for å gjenopprette balansen.

Stemmen

Stemmen brukers til å oppmuntre, rose eller korrigere hesten. Med lys, glad og rolig stemme roser man den. Med skarp eller mørk stemme kan man korrigere hesten når den er ulydig. Tonefallet man sier ordene i gjør at hesten forstår hva man mener. Ved longering lærer hesten å forstå enkle ord som "skritt", "trav" og "galopp". Dette lærer hesten vet at man gjentar ordene gang på gang, og hesten oppmuntres og belønnes hver gang den gjør noe riktig. En hest som holder på å lære noe nytt, skal aldri straffes hvis den gjør en feil. Smatting er også en fremaddrivende hjelper. Sammen med sjenklene virker smatting ofte oppkvikkende på hesten og får den til å gå mer framover. Verken smatting eller stemme er lovlige hjelpere i dressurkonkurranser, men begge deler kan brukes i sprang.

Koordinering av hjelperne

Når man rir er det helt avgjørende å kunne avstemme innvirkningen av de ulike hjelperne til en hver tid. Alle hjelpere har hver sin styrkeskala. Man skal gjøre seg som regel å aldri bruke større styrke enn nødvendig. Bli ikke sint på hesten hvis den ikke lystrer hjelperne dine med en gang. Tenk etter om du har brukt alle hjelperne på riktig måte slik at du har gitt hesten klar og tydelig beskjed om hva du ønsker at den skal gjøre. I de fleste tilfellene er en slik ulydighet nemlig rytteren sin feil. Men om man vet at man har gitt korrekte hjelpere skal man kreve at hesten lyder med det samme. Ellers vil hesten venne seg til å kunne gjøre som den vil.