Sanser

Hesten oppfatter verden rundt seg med de samme sansene som oss mennesker. Hestens sanser virker på samme måte som våre, men de skiller seg fra våre ved måten de fungerer og brukes på. Vi kan aldri få vite hvordan det er å se eller høre som en hest. Dog, en viss forståelse for hestens unike sanseverden er nødvendig for å forstå hvorfor hester oppfører seg som de gjør. Sentralnervesystemet forsynes med informasjon fra et stort utvalg av sensoriske reseptorsceller. De finnes spredt rundt i kroppen; i hver muskel, sene, leddkapsel og ligament. Disse fanger opp endringer endringer i mekanisk belastning og oppdaterer hjernen om stillingene lemmene, hodet og halsen har i forhold til hverandre fra øyeblikk til øyeblikk. Huden inneholder et stort antall sanseceller som gjør den i stand til å fange opp ulike sanseinntrykk. Alle reseptorene er nerveender som er omdannet, der form og innkapslingstype avgjør hvilken påvirkning de reagerer på. De finnes i så grupper eller alene. I øyet er det samlet et stort antall reseptorer. Det er det også i ørene og nesen, der alle tre organene er høyt spesialiserte sanseorganer som gjør det mulig for hesten å foreta detaljerte studier av verden rundt.

Øyet

Den moderne hestens forfedre reddet seg fra å bli spist gjennom å flyte først, så vurdere situasjonen. Synet er hestens viktigste varselorgan og påvirker nesten alle andre deler av atferden. Hestens øye er det største av alle landpattedyr, og størrelsen på øyet, utstrekningen i storehjernen som tar seg av synsinformasjon, og at en tredjedel av all sensorisk informasjon til hjernen kommer fra øyet, gir en idé om hor viktig synet er for hesten.

Hesten har det største øyet av alle landpattedyrene. Men det synsinntrykk hesten har er helt ulikt menneskets.

Slik virker øyet

Øynene fungerer på den måten at det fokuserer lysstråler fra gjenstander utenfor slik at de danner et omvendt bilde på en hinne bak øyet - netthinnen. Der omdanner fotoreseptorer, som er lysfølsomme celler, bildet til et mønster av nerveimpulser som ledes gjennom synsnerven til hjernen. Det finnes to typer fotoreseptorer i netthinnen hos både mennesker og hester - staver og tapper. Stavene er sensitive for svakt lys, men gir ingen informasjon om bølgelengde, altså farge. Derfor er de best tilpasset nattsyn. Tappene trenger mer lys for at de skal aktiveres, og er viktigst i dagslys. De reagerer også forkjellig på farger, avhengig av hvilke fargepigment som fonnes i cellen; mennesket har tre typer tapper - rød, grønn og blå. Varierende påvirkning av disse gjør det mulig for oss å skille mellom mange fargenyanser. I hvor stor grad hesten er i stand til å skille mellom farger, er enda ikke klarlagt. Vi vet at hesten har noe fargesyn (i motsetning av hva vi trodde før). Nyere forskning viser at hesten er i stand til å skille mellom grått og fire ulike farger - rødt, gult, grønt og blått. Noen hester ser dog ut til å ha vansker med å skille gult og grønt fra grått. Dette kan tyde på at hester kun har to typer tapper slik som hunder, griser og ekorn for eksempel, i stedet for tre slik som vi mennesker.

Netthinnen hos mennesker har et sentralt punkt der fotoreseptorene og forbindelsesneuronene ligger tettere sammen. Bilder som fokuseres på det punktet oppfattes mest detaljert, her er synsskarpheten størst. Siden vi ikke ser like godt i alle deler av synsfeltet bruker vi øyebevegelser for å flytte oppmerksomheten fra et sted til et annet. Hestens netthinne har også et område for skarpt syn - area centralis. Når hesten ser rett mot en gjenstand faller bildet her. I tillegg ligger fotoreseptorene tett, og gir derfor stor synsskarphet i et annet område som strekker seg som en vannrett strek tvers over netthinnen. At hesten har denne "synsstreken" gjør at den er i stand til å holde øye med horisonten mens den gresser. Reflekser i to (eller sju) muskler får øyeeplet til å rotere slik at det holdes i riktig stilling i forhold til horisonten. Selv om hesten har en stort synsfelt, har den ikke samme evne til å oppfatte detaljer som vi mennesker. Den er dog svært følsom for endinger i alle deler av synsfeltet. Dette gir en forklaring på hvorfor hester blir så lett skremt av de minste ukjente bevegelser og kan registrer små meldinger i kroppsspråket. Under kan du se en figur som beskriver hvordan hestens øye er bygd opp, og en figur over hvordan selve øyeeplet til hesten er bygd opp.

Hestens øye.

Tverrsnitt av øyeeplet.

Hestens synsfelt

Hestens øyne er plassert på sidene av hodet, og foroverrettet. Synsfeltet begrenses kun av kroppen og formen på hodet. Bortsett fra et smalt område bakover; ca 10 grader, kan hesten se nesten 360 grader rundt seg i horisontalplanet. I vertikalplanet er synsfeltet nesten 180 grader. Når hesten står og gresser er det kun nødvendig å snu litt på hodet for å se etter tegn på fare bak seg. Selv om hesten har øynene plassert på sidene er det et felt rett fram på 60-70 grader der begge øynene kan fokusere på samme punkt. Det er omentrent halvparten så stort som hos mennesket og andre typiske rovdyr. En fordel med et binokulært felt er at hjernen kan kombinere to svakt ulike bilder, slik at avstanden til en gjenstand kan bedømmes. Dette forholdet kalles stereopsis. Hos hesten begrenses dette feltet av nesen, som skygger for alt rett ned og ca 120 meter rett frem. På grunn av dette må hesten snu på hodet eller senke det for å se hvor den trår og unngå hindringer på en sikker måte. Dette er noe som er viktig å huske når man rir, spesielt under sprangtrening. Hesten må få en viss grad av frihet til å bevege hodet for å få et bra synsinntrykk av hindret i anridningen og også i luften slik at den kan se hvor den lander med forbeina. Under ser man en figur over hestens synsfelt og blindesoner.

Hestens synsfelt.

Fokusering

For å kunne se en gjenstand skarpt og klart må bildet fokuseres nøyaktig på netthinnen. Mye av fokuseringen skjer i den hvelvede overflaten til den gjennomsiktige hornhinnen. Endringer i fokuseringen skjer gjennom sammentrekninger i den ringformede ciliarmuskelen, som er festet med tynne tråder til ytterkanten av av den elastiske linsen. Når muskelen slapper av, strekkes linsen ut i en flatere form. Dermed fokuserer øyet på gjenstander et stykke unna. Hesten er derfor naturlig langsynt. Hesten er utsatt for de samme synsdefektene og alderdomseffektene som mennesket. Noen mener at temmingen innavl av har før til en viss forekomst av nærsynthet.

Tidligere mente man at øyeeplet var asymmetrisk og linsen uelastisk hos hesten, og at den derfor måtte senke og heve hodet for å bringe gjenstander på forskjellige avstander i fokus på øvre eller nedre del av netthinnen. Dette er nå motbevist av optiske instrumenter. Hodebevegelsene har mest sannsynlig med å gjøre med behovet for å bringe gjenstander ut av blinde flekker og inn i det binokulære synsfeltet.

Det er sannsynlig at hestene ikke kan endre fokus like raskt som mennesker, derfor kan raske og plutselige bevegelser rett ved være skremmende.

Hesten er i aktivitet nesten 24 timer i døgnet. Den trenger derfor godt syn både i mørket og i dagslys. Regnbuehinnen - iris, er en flat ring av vev med glatt muskulatur som ligger mellom hornhinnen og linsen. Den begrenser lysmengden som kommer inn i øyet gjennom pupillen. Reflekser i denne muskulaturen gjør at pupillen lukker seg til en smal, vannrett spalte i sterkt lys, som passer til synsstreken. Corpora nigra - de uregelmessige klumpene som er festet langs den øvre kanten av pupillen gir ekstra skygge. I dårlig lys blir pupillen rundere og større slik at mest mulig lys slipper inn. Hestens øye har et ekstra lysreflekterende lag bak netthinnen - tapetum lucidium. Dette reflekslaget har også andre nattaktive dyr. Det er dette laget som får øynene til å lyse når de treffes av lys. Lys som passerer gjennom netthinnen uten og absorberes, og derfor ikke er registrert, reflekteres av tapetum lucidium tilbake gjennom det følsomme laget der det får en til sjanse til å bli oppdaget. Grunnet disse tilpassningene har hesten et mye bedre nattsyn en oss mennesker, og har ingen problemer med å ta seg fram i mørket.

Vern

I seg selv er øyeeplet sterkt, og det får både form og stivhet fra den utvendige senehinnen - sklera. Men øyet har også ømfintlige deler som må beskyttes. En skade ville betydd døden for en villhest. Forsyningen av blod til øyet gir næring til nervene. Et tett nettverk av blodårer gjennomvevre uvea som består av årehinnen - choroidea, corpus ciliare (med akkomodasjonsmuskelen. Akkomodasjon er øyets evne til å fokusere på nære og fjerne avstander), og iris. Glasslegemet - øyets inder, linsen og hornhinnen er uten blodkar. Disse får næring av kammervæsken, som er et filtrat av blodet. Det er mange strukturer som beskytter øyet; øyelokket, som er kledd med en innvendig slimhinne (konjunktiva), øyehulen, som har en en sterk ring av ben ytterst, og en pute av fett ligger bak øyeeplet. Tårekjertler produserer tåreveske som renner gjennom tårekanaler til overflaten av øyet som forebygger skader og sår på hornhinne. Tårene inneholder noe som kalles lysom. Dette har en antibakteriell effekt. Hesten har i tillegg en beskyttende refleks. Denne er de født med, selv om det kan ta dager før denne refleksen kommer i gang hos et nyfødt føll.

Hørsel og balanse

Lyd kommer gjennom luften som vibrasjoner i motsetning til lys. Hester har en godt utviklet hørsel, og bruker den til å oppdage rovdyr og til å kommunisere med andre medlemmer i flokken. Hester kan lett lære stemmekommandoer av mennesker.

Slik virker øret

Øret omdanner lydbølgene i omgivelsene til elektriske impulser i hørselsnervene ved hjelp av strukturer som ligger innenfor tinningbenet i skallen. Det ytre øret, den delen man kan se, eller pinna, samler lyden opp og leder den ned til trommehinnen gjennom øregangen. I mellomøret overføres lyden via en rekke med tre ørsmå knokler; hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes), til det ovale vindu. Der overføres vibrasjonene til sneglehuset (cochalea). Sneglehuset består av en spiralformet benkanal som er fylt med endolymfe, en klar væske. Inni kanalen står en rad med meget følsomme "hårceller" som er forbundet med neuronene i hørselsnerven. Høyfrekvente lyder tas opp i den ytre delen av hårcelleraden, mens lavfrekvenslyder tas opp i den andre enden. Svært høye lyder løser ut en refleks der to små muskler i mellomøret demper lydoverføringen, slik at den følsomme mekanismen i sneglehuset beskyttes. I en annen del av den væskefylte og benete labyrinten i det indre øret ligger buegangene og vestibulum. Disse er halvsirkelformede kanaler. Dette er det andre viktige organet - balanseorganet, som gir hjernen informasjon om hodets bevegelse og stilling, slik at hjernen kan opprettholde balansen.

Strukturene i hestens øre. Lyden tas opp av trommehinnen og overføres gjennom vibrasjoner i mellomøret til det indre øret og sneglehuset. Derfra går den videre med hørselsnerven til hjernen.

Hvordan hesten bruker ørene

Hvert av ørene kan dreies uavhengig av hverandre 180 grader, og legges bakover slik at det blir lukket. Dette er mulig på grunn av de 16 øremusklene som festet nederst på pinna (det ytre øret). Mennesket til sammenlikning har tre, der alle er tilbakedannet. Ørene brukes til å signalisere hvilket humør hesten er i og hvilke hensikter den har. De sitter lett synlige på toppen av hodet. Når hesten legger på ørene kan det enten bety aggresjon, eller bare at hesten vil beskytte seg mot en høy lyd.

Når hesten skal bestemme hvilken retning lyden kommer fra, retter den ørene mot lydkilden. Kommer lyden rett fram fra, retter den begge ørene forrover. Denne lytterefleksen gir hesten bedre hørsel enn mennesket. Den gir også en idé om hva hesten lytter til, og gir oss også muligheten til å teste hestens hørsel. Hesten kan høre høyfrekvente lyder på opp til 25 kHz eller mer. Det er nesten en hel oktav høyere enn det vi mennesker kan høre. De frekvensene der hesten ører best; der følsomheten er best, ligger mye lavere hos hesten enn hos hesten. Menneskets "beste frekvens" er omkring 4 kHz, mens hestens er 2 kHz. Man har vist at hester er i stand til å skjelne mellom svært små forskjeller i ton og lydstyrke i dette området. Hesten får dårligere hørsel med årene, som oss mennesker. Man har hørt om hester som har "forusett" jordskjelv. En teori er at de hører eller kjenner lavfrekvente lydbølger. Trass denne følsomheten reagerer ikke hester på alle lyder i omgivelsene. En stor del filtres bort i hjernen, for å sikre at lyder som har betydning fører til reaksjon. Hva som gjør en lyd interessant for en hest avhenger av faktorer som for eksempel at lyden er ukjent, er av biologisk betydning eller gir motivasjon. En hest kan ignorere den velkjente knirkingen fra et trillebårhjul og heller rette ørene mot stalljenta som kommer med fôrbøtta. Instinktivt vil hester lytte på lyder fra andre hester. Men de kan også lære å skille ut lyder som ikke er en del av det naturlige repertoaret. Noen hester kan skille mellom eierens bil og andre biler. Vind, for eksempel, gjør det vanskeligere for hesten å høre, og vil derfor gjør den ekstra skvetten og nervøs.

Lydrefleksen får hesten til å instinktivt rette ett eller begge ører mot kilden til en interessant lyd.

Lukt

Når hesten nærmer seg en ukjent gjenstand bruker den luktesansen i tillegg til synet for å undersøke den. Den strekker frem halsen og hodet for å lukte med åpne nesebor. Hesteskallen har utviklet seg til den formen den har på grunn av behovet for mange sett malende kinntenner. Det gir i tillegg en stor overflate inne i nesehulen som kan brukes til å oppdage lukter. Luktesansen benyttes til å finne vanne, velge ut mat og finne en make. Luktesansen bruke også i alle former for sosial atferd: hopper og føll gjenkjenner hverandre delvis på lukt, hester puster hverandre i neseborene når de møtes, hingster vurderer hoppas seksualstatus, og legger igjen duftsignaler i gjødselhaugen sin.

Slik virker luktesansen

Luft som inneholder luktsubstanser (ørsmå partikler av stoffet) kommer inn i nesehulen når hesten puster inn. Nær neseborene inneholder overflatevevet i slimhinnen veldig få sanseceller. Dette har til hensikt å rense, varme og fukte luften før den kommer i kontakt med lukteområdene. Lengre inn strømmer luften forbi de tett sammenrullede nasoturbinalene. De er kledd med en gulbrun slimhinne, som har en blanding av kjemoreseptorceller og støtteceller som skiller ut et slimlag som dekker epitelet. Fra enden av hver sansecelle stikker det frem mikroskopiske hår. Disse øker overflaten til membranen som reagerer på kjemisk stimuli. Aksonet til reseptorneuronet tilslutter seg andre og danner luktenervene som passerer gjennom ørsmå hull i silbenet og går til slutt over i luktelappene i hjernen.

Hos mennesker dekker lukteepitelet kun et område på 3-4 cm². Hos hester dekker dette området minst 100 ganger så mye. Det gir en pekepinn på hvor viktig luktesansen er for hesten. Fra nesehulens gulv går det to kanaler som er involvert i tolkningen av lukter. Disse mangler hos mennesket, men finnes hos andre husdyr enn hesten. Det vomero-nasale organ (også kalt det jacobsonske organ). Her undersøkes lukten for fermoner - kjemiske signaler som har betydning for spesielle atferdsmønstre. En hingst vil ofte krølle opp overleppen i den såkalte flehmen når den har snust på urinen til en hoppe. Dette fremmer overføringen av feromoner (tror man) som blir løst i nesesekretet , inn i det vomero-nasale organ. Andre ubehagelige lukter, som parfyme, kan utløse flehmen ikke bare hos hingster.

Hesten har bedre luktesans enn mennesker. Den er viktig for matinntak, forplantning og sosialisering. Utvekslingen av ånde mellom to hester som møtes, gjør dem i stand til å gjenkjenne og vurdere den andre.

Flehmen er en måte å bringe lutestoffer inn i det superfølsomme området i det vomero-nasale organ på, langt nedi nesehulen.

Smak

Smakssansen er viktig for hesten for å kunne overleve, ved at den gjør det mulig for hesten å unngå usmakelig og potensielt skadelig mat eller skjendet vann. Hesten må være forsiktig med hva den eter, fordi den ikke er i stand til å kaste opp i motsetning til andre dyr. Lukten er også med på å bestemme smaken, så disse to sansens er nært forbundet.

Slik virker smakssansen

I munnens slimhinne ligger kjemoreseptorer og støtteceller sammen i løkformede smaksorganer. De er ca 0,2 cm i diameter, og ligger i den bløte gane, på strupelokket og i papiller på tungen. For å stimulere smakscellene må stoffer oppløst i spyttet nå porene til smaksløkene, der de stikker fram som små sansehår. Disse påvirker cellemembranen og uløser elektriske spenninger i føleneuronene. Neuroner med langsom ledningsevne får fra smaksløkene via hjernenerver og forenes i hjernens medulla. Mennesker har fire grunnleggende smakstyper: surt, søtt, bittert og salt. Dyr har neppe de samme smakesene. Det som er søtt hos oss kan oppfattes annerledes av hester. Men man kan finne ut om hester smaker forskjell på helt rent vann og vann med noe tilsatt. Derfor vet vi at hester kan oppdage de forkjellige smakene, uten at man kan si noe om hvordan de oppfatter dem. Det er også forskjeller mellom ulike individer. Hester kan oppdage salt, noe som ikke er overraskende. Mangel på natrium i kroppen stimulerer nemlig appetitten på salt. I en undersøkelse gjort med føll kunne det fastslåes at de foretrakk sukkerløsning framfor rent vann. En påfallende forskjell mellom hester og menneskers smakssans er at hester ser ut til å tolerere noe som smaker ekstremt bittert for oss.

Smakssansen er viktig for hesten for å kunne overleve, ved at den gjør det mulig for hesten å unngå usmakelig og potensielt skadelig mat eller skjendet vann.

Hud og berøring

Huden, som beskrives nærmere på egen side, kler hele kroppen og beskytter den mot skader, invasjon av mikroorganismer og dehydrering. Den bidrar til å kontrollere kroppstemperaturen gjennom svetting som har en avkjølende effekt. Huden er også et føleorgan der de nærmeste omgivelsene registeres av denne. Huden kan oppfatte berøring, press, vibrasjon, kulde, varme og smerte. Noen steder er mer følsom enn andre, noe som delvis skylles tykkelsen i huden og pelsen. Huden er fra 1 til 6 mm tykk. Den er tykkest der manen vokser ut fra mankammen, og på overflaten av haleroten. Hudtykkelsen kan varier med alderen, kjønnet, rasen og fra individ til individ. En fullblodshest har tynn hus, mens en trekkhest har tykkere og grovere hud. Antall føleceller variere fra hundreder til tusener per kvadratcentimeter hud på ulike deler av kroppen. Mange av disse reseptorene er enkle nervecelleender, mens noen som ser ut som plater er spesielt følsomme for enten lett eller hard berøring. Berøring registres spesielt godt rundt leppene, mulen og øynene grunnet den høye konsentrasjonen av føleceller og grunnet lange stive hår der hårfolliklene er omgitt av nerveender. Værhårene er viktig for hesten da de gir beskjed om at mulen er nær en gjenstand. De brukes også når hesten spiser for å vurdere matens egenskaper. Man bør derfor ikke barbere vekk følehårene kun av kosmetiske grunner.

Hestens værhår spiller en viktig rolle for å fortelle hjernen at mulen er nær en gjenstand, og for å vurdere matens egenskaper.

Berøring spiller rolle i kommunikasjonen mellom hester, spesielt mellom hopper og føll, og under hingstens oppvarting av hoppen. Gjensideig pelspleie hjelper til med å pleie vennskap innen flokken. Vi stoler også på hestens fine følesans når vi rir; sjenkler, sete, hender og pisk. En følsom hest reagere på fine signaler. En hest som gjentatte ganger har fått uklare og gjentatte ganger, vil mest sannsynlig bil "hard i munnen" og "døv for sjenklene", også fordi følesansen blir dårligere.

Hesten foretrekker faktisk å bli strøket framfor å bli klappet. Rolige strøk på visse deler av kroppen, som for eksempel på manken, kan både brukes for belønning og for å roe ned hesten.

Alle de hormonelle, nervebetingede og sensoriske tilpasningen omtalt på denne siden, og på siden som omhandler nervesystemet, er genetisk programmert i hesten, og til en viss grad ufravikelige. En hest kan lære nye ferdigheter og ny atferd, men trening kan aldri fult ut overvinne de medfødte instinktene og driftene. Kunnskapen om disse systemene og hvordan de påvirker atferden hjelper oss til å jobbe sammen med hesten i stedet for mot den.