Sprang
Allerede i 1860 ble det arrangert sprangkonkurranser. Den første foregikk i Paris, men den var ikke særlig høytidelig. Først i 1912 ble sprang tatt opp som konkurransegren i OL, som det året ble arrangert i Stockholm. I 1921 ble Federation Equestre Internationale (FEI), grunnlagt. FEI er den øverste instans for internasjonal ryttersport. De bestemmer regler for blent annet sprang, og har ansvaret for alle internasjonale konkurranser og mesterskap, samt ridesporten i OL. Sprangridning har spredd seg til alle verdensdeler. Nesten 700 ryttere fra hele verden er i verdenseliten.
Sprangridning er en krevende konkurranse som krever gode ferdigheter av både hest og rytter. Helt siden perioden like før 2. verdenskrigs utbrudd, fra 1938-39 er sprangridning blitt stadig mer populært. Sprang innebærer en rekke koordinerte bevegelser der kroppsvekten overføres fram og tilbake mellom for- og bakbeina slik at tyngdepunktet forskyves. Hesten kompenserer for dette med muskelkontroll slik at den beholder balansen og ikke faller. Ikke alle hester egner seg til eller liker treningen til sprangridning. Både halvblods og varmblods ridehester egner seg i teorien til denne typen ridning, men også fullblodshester brukes selv om de er mest egnet til løp. En hest som skal brukes til sprangridning må i tillegg til å ha den rette fysikken, være modig, intelligent, muskuløs og ha en lang, ledig hals. Den må ha god kontroll over musklene og kunne gjøre raske kursendringer. Den må trenes til å kunne gjøre tempovekslinger, endre steglengden og reagere på d minste signal fra rytteren. Ekvipasjen skal forsere en del hindre av ulike typer i gitt rekkefølge. Hvilken bedømming det er i konkurransen oppgis. Det kan også være satt en maksimaltid, der ekvipasjen får 1 feilpoeng per fjerde påbegynte minutt. Ekvipasjen får fire feilpoeng om hesten stopper foran eller løper utenom hinderet, river eller tramper i vanngraven. Om rytteren faller av eller rir feil bane, og om hesten stopper mer enn tre ganger, elimineres ekvipasjen. Om hesten nekter å nærme seg et hinder elimineres den etter 60 sekunder.
Det har vært en rask utvikling når det gjelder sprangbanene. Banebyggerne som tegner opp banen har en viktig oppgave. Han eller hun skal teste hvor mye hestene og rytterne kan. Han/hun legger opp vaskeligheter som brutte linjer, ulik avstand mellom hindrene slik at hesten må korte opp eller forlenge steglengden, og rett oppstående hinder som krever en samlet anridning rett etter en vanngrav som krever hurtig tempo. På den måten testes ekvipasjen i hvor lydig og trent hesten er, og hvor dyktig rytteren er. Banebyggeren ønsker alltid at rytternes feil er jevnt spredt over banen, og ikke at et enkelthinder eller én kombinasjon feller alle. Når rytterne går banen legger de en plan for hvordan de skal ri, men av og til kan de feilbedømme både i planleggingen og under konkurransen. Om ikke hesten hjelper rytteren ut av en slik situasjon, ender det oftest med feilpoeng.
En spranghest trenes på samme måte som en dressurhest mellom konkurransene. Den skal være lydig og lytte til rytteren. Det viktigste er å få hesten til å galoppere rytmisk og energisk, slik at den lett kan hoppe over store hindre. Den må kunne korte og forlenge stegene sine og sette opp eller dempe hastigheten. Unghesten må lære å hoppe over forskjellige hindertyper og kombinasjoner. Det er vanlig å trene den eldre spranghesten i sprang én gang i uken mellom konkurransene. Men "tårn" på 160 hoppes nesten aldri på trening. Smidighet og kontroll er viktig, samt at kommunikasjonen mellom hest og rytter er i orden. En spranghest er på sitt beste fra den er 10 til den er 15 år. Da har den rutine, og kan det meste.
De fleste spranghestene er halvblodshester, spesielt hannoveranere, trakhenere og holsteinere. I USA er fullblodshester populære, spesielt blant jenter. I ponnisprang forekommer alle raser, men krysningsponniene er de mest fremgangsrike blant de større ponniene, og welsh-ponniene er dyktige i kategori B (ponnier mellom 110 og 130 cm i mh.). De større sprangponniene ser ut som små halvblodshester.