Hestens utvikling
Hvilken type hest var det våre forfedre kom i kontakt med? Det skjedde ca en million år f.Kr., og den hesten som da eksisterte hadde store likhetstrekk med dagens hester, selv om den var mindre i størrelse. Trolig var den ca 140 cm høy. Dagens hestetype er et resultat av en utvikling som har pågått i ca 60 millioner år. Det er ingen hemmelighet hvordan hesten har utviklet seg gjennom historien. Fossilfunn forteller historien. I tilegg gir kunnskapen om miljøet hestens forfedre levde i, et godt bilde av hva slags dyr hesten er. Alle levende organismer er gjennom ulike mekanismer utsatt for en konstant forandring og utvikling. For at en dyreart skal ha mulighet til å overleve kreves det at den er maksimalt tilpasset det miljøet den lever i. Den må kunne finne, og nyttegjøre seg av føde, og den må kunne forsvare seg mot fiender. Hvordan dyret ser ut styres av gener som er bunnet til kromosomer i arvemassen. Disse genene er spesifikke for hver art, og føres videre fra individ til individ gjennom slektene. Gjennom forandringer i disse genene kommer nye anlegg fram, som gjør at avkommet kan skille seg noe fra foreldretypen. Disse endringene kalles mutasjoner. Slike kan forekomme til dels spontant, dels gjennom ytre påvirkninger. Disse muterende egenskapene kan være av negativ eller positiv karakter, alt ettersom hvordan de svarer mot miljøets krav. Jo lengre tid evolusjonen har pågått i et uforandret miljø, jo mindre er mulighetene for at mutasjonene skal være positive. Det er ikke bare arvemassen som kan forandres. Klimaendringer og naturkatastrofer kan gjøre at miljøet endrer karakter. Dette kan medføre at en tidligere veltilpasset dyreart kan bli nesten helt utryddet. Om arten overlever starter den gjennom utviklingens gang tilpasse seg de nye forholdene. De positive mutasjonene overlever og forplanter seg. De negative dør ut. Arv og miljø påvirker ikke bare utseendet men også oppførselen. Avgjørende for artens overlevelse er hvordan den reagerer i ulike situasjoner. En art som hesten som har gått gjennom en så lang utviklingsprosess og tilpassning til det miljøet som den hesten våre forfedre møtte, må ha vært svært godt tilpasset. Etter hvert som mennesket temte hesten og gjorde den til sitt husdyr, begynte vi også å vurdere ulike egenskaper hos individene. Når man etter hvert begynte å bedrive mer planlagt avl med hester så valgte man de dyrene som hadde egenskaper som passet til det man skulle bruke dem til. Det menneskelige utvalget erstattet gradvis det naturlige, og i århundrenes løp kom vi fram til de hestetypene vi har i dag. Selv om vi gjennom planlagt avl har kunnet styre hestens utvikling mye, representerer menneskets medvirkning i hesteslektens utvikling en forsvinnende kort periode. De egenskaper og den oppførsel som millioner av års naturlig utvalg har skapt er så dypt forankret i hestens arvemasse at de i stor grad fortsatt er igjen.
Eohippus
Den moderne hestens fjerneste slekting, eohippus, eller hyracotherium, som levde for ca 55 millioner år siden i den eocene tidsepoken, var allerede et ganske avansert dyr på størrelse med en rev. Den var langt oppe på sin gren på utviklingstreet, der røttene til alt liv, de encellede organismene, er nederst. Den var i stand til å kontrollere sin egen kroppstemperatur (i motsetning til de vekselvarme dyrene) og kjemi og forplantet seg ved kjønnet formering i stedet for mer primitive metoder. Den tok opp næring ved å spise og drikke, og ikke ved å ta opp næring gjennom celleveggene. Den var en spesialisert planteeter, og hadde et sterkt instinkt til å spise blader, bær og frukter og unngå rovdyr for å holde seg i live.
Miljøet på jorden
Miljøet på jorden var på den tiden for det meste sumpete, tropiske skoger. Eohippus var mest sannsynlig stripete og/eller droplete for å kamuflere i det flekkete skoglyset. Siden den levde i skogen, der det ikke er så lett å komme opp i noe hurtig tempo, var den mest sannsynlig ikke et raskt dyr, som løp vekk fra farene, men heller et som var flink til å gjemme seg. Årvåkenheten og nervøsiteten hestefamilien fremdeles har i seg, stammer fra da hestedyret fulgte utviklingsstigen for et byttedyr og ikke et kjøttetende rovdyr. Eohippus levde mest sannsynlig i ensomhet. Den hadde ikke utviklet seg til et flokkdyr enda, da det ikke var mulig i den tette skogen. Mange eksperter tror at denne typen miljø la grunnlaget for de evnene hesten har til å hoppe, og benekter at hopping ikke er naturlig for hesten. Nedfallstær var nok en naturlig del av eohippus hverdag, som den måtte hoppe over når det gjemte seg for rovdyr og inn i skogens beskyttende mørke. Den utviklet seg først i Europa og Asia, og vandret deretter over isen i Beringstredet mellom vårt nordkontinent og Nord-Amerika. Eohippus gikk på føtter som lignet bjørneføtter, med fire tær på forføttene og tre på bakføttene. Dette gjorde at de ikke sank ned i det myke sumpunderlaget.
Værets effekt
I løpet av mange millioner år trakk de utbredte tropiske skogene seg tilbake etter hvert som et nytt fenomen virket inn: klimaendringer. Mens jordens klima langsomt utviklet seg til bånd og soner, oppstod det været vi kjenner i dag. Den tropiske skogen fant sin plass rundt ekvator, mens klimaet gradvis ble kjøligere mot sør og nord.
Tilpassing eller utryddelse
Flere istider kom etter hvert over deler av jorden. De artene som ikke kunne tilpasse seg kulden og endringene disse førte med seg med tanke på mat- og vanntilgang, døde etter hvert ut. Andre arter tilpasset seg gradvis de nye forholdene ved naturlig seleksjon. Andre igjen flyttet til vennligere strøk. Gjennom vulkansk aktivitet, atskillelse, kollisjon og bevegelse endret landmassene seg, noe som førte til at nye vandringsveier ble skapt, andre stengt. Artsfrender ble atskilt og utviklet i ulike retninger. Millionene av år med forandringer på jorden hadde en sterk effekt på dens flora og fauna. Nye miljøer oppstod: løvskog, barskog, steppe, tundra, busklang, ørken, og det viktigste for mange hester: åpent gresslang.
Genetisk variasjon
Arter tilpasser seg gjennom genetisk variasjon: den som er best tilpasset, fører arten videre. En genetisk mutasjon (plutselig endring i genene) eller en genetisk endring kan gi nye mentale eller fysiske endringer som kan gjøre dyret bedre egnet til å leve i et nytt miljø. Eohippus ble etterfulgt av mange etterkommere som muterte på denne måten slik at de ble bedre i stand til å trives og overleve i det nye miljøet.
Utvikling
Etter hvert som omgivelsene ble åpne ble det lett for rovdyrene å se sine mål. Byttedyrene måtte derfor utvikle fart for å kunne løpe vekk fra jegeren, i stedet for å gjemme seg. Hestene utviklet lengre ben, og antall tær ble langsomt redusert, fra fem til én, som er bedre egnet til høy fart. Eohippus hadde små, svake tenner, som var egnet til å tygge den myke føden de livnærte seg av. Den hadde et lite hode og en kort hals. Den spiste mat fra forskjellige høyder og var ikke særlig høy. Man gress er stivt og hardt, og vokser på bakken. Hodet og halsen måtte derfor bli lengre, slik at den kunne nå ned fra de lange bena. Tennene måtte også bli større og sterkere. Siden gress er mindre næringsrikt enn bær, frukt og blader som var tilgjengelig året rundt i de tropiske skogene, måtte hestedyret spise mer og mer gress for opp næring nok. Dette krevde et større fordøyelsessystem som kunne inneholde store mengde fiber som konstant passerte igjennom. Det var nødvendig med en større bukhule. Siden buken ble tyngre på grunn av innholdet av tarmer og gress, krevdes en sterkere og lengre ryggrad. Hele dyrekroppen måtte balanseres og utvikles for å bære egenvekten. Den måtte også være i stand til å fordøye maten nesten kontinuerlig og å kunne komme opp i maxfart på svært kort tid for å unnslippe rovdyrene.
Hestedyret utviklet en utrollig årvåkenhet, som samarbeidet med de skarpe sansene, for å raskt oppfatte rovdyr. Øynene satt høyt opp på skallen, slik at de kunne se over gresset. Ørene fungerte som radarer, som kunne plukke ut den minste lyd fra alle retninger, som kom langt borte fra.
Flokkinstinktet oppsto også. Jegere tok som regel kun ett dyr under jakten, der kadaveret gav dem mat i dagevis. Ved å holde sammen med andre dyr av samme slag, reduseres sannsynligheten for at det ene dyret ble tatt.
Mesohippus
Arten mesohippus oppsår relativt plutselig, sent i den eocene perioden eller tidlig i den oligocene perioden, for ca 40 millioner år siden. Dette dyret var noe større enn eohippus, ca 60 cm over manken. Det liknet mindre på en rev også. Krysset var mindre krummet, bena og nakken litt lengre og hodet var en god del lengre.
Mesohippus hadde tre tær framme og tre bak. Den fjerde tåen på framfoten var redusert til en stump. Som eohippus hadde den poteliknende føtter.
Moihippus
Ca for 36 millioner år siden, i den oligocene perioden, utviklet mesohippus seg til moihippus, et dyr som lignet svært på mesohippusen. En typisk moihippus var litt større enn mesohippus, med en smule større skalle. Ankelleddet var umerkelig endret. Tennene var endret; de øvre kinntennene hadde blitt større og kraftigere.
Merychippus
Merychippus oppstod for ca 17 millioner år siden, i den miocene perioden. Denne arten var ca 1 meter høy, det høyeste hestedyret hittil. Musklene denne arten hadde, var forlenget, kjeven var dypere og øynene satt lengre bak, tilpasset de mye dypere tannrøttene. Hjernen var blitt betydelig større og gjorde merychippus til et smartere og hurtigere dyr. Denne arten kunne gjenkjennes som en hest, og hadde et ”hesteaktig” hode.
Merychippus' for besto fortsatt av tre tær på fram- og bakfot, men den midtre tåen har blitt kraftigere, mens sidetærene er i ferd med å bli redusert.
Pliohippus
Den første egentlige hovdyret var pliohippus. Denne arten oppsto i midtre miocene, for ca 15 millioner år siden. Den har gradvis mistet sine sidetær, kun den midtre har bestått. Pliohippus er svært lik dagens hest, og var først antatt å være en direkte forfar til den moderne hesten, til tross for to signifikante forskjeller: pliohippus har en dyp fossae i fjeset, mens equus har ingen. Pliohippus tenner er i tillegg svært kurvet, mens equus tenner er svært rette. Pliohippus er åpenbart i slekt med dagens hest, men er mest sannsynlig ikke opphavet til den.
Hva har vi fått?
Denne vanvittig langsomme utviklingsprosessen har skapt et av det mest spesialiserte dyrene som finnes. Hesten har blitt vakker og fasinerende, er rask og sterk, den lar seg temme og sosialisere og er svært tilpassningsdyktig.
Villhesten
Naturens mål er artens overlevelse, ikke overlevelse for det enkelte dyret. Da hesten levde som villhest, var det vanlig at enkeltindivider gikk tapt, slik det er med de ville hesteartene som fortsatt finnes i naturen, for eksempel sebraene. Hestedyrene som byttedyr må reagere på rasling i gresset og skygger i buskene. De må kunne lese rovdyrenes kroppsspråk og kunne se om de er i jakthumør, eller bare passerer. De må kunne oppfatte jegeren raskt, og kunne fjerne seg hurtig. Hesten er en typisk vegetarianer, og dens psyke er formet av millioner av år med denne livsstilen. Deres viktigste drifter handler om reproduksjon og overlevelse. Disse oppfyller naturens overordnede mål – artens overlevelse.
Overlevelse
Der er seks momenter som er essensielle for å overleve for ville hester:
1) Mat: hesten finner vanligvis mat overalt, i form av planter på bakken. Hesten utviklet evnen til å vandre over store strekninger, og forflyttet seg til plasser det var bedre matforhold. Matforholdene varierer jo etter årstiden, og det er naturlig for hester å miste vekt om vinteren.
2) Vann: det er ofte vann ikke er så lett tilgjengelig, men befinner seg innenfor en overkommelig avstand. Avhengig av tilholdsstedet, er det observert at hester drikker kun en gang om dagen; om kvelden. Sebraer kan gå flere dager uten vann, når beitestedet ligger flere kilometer fra vannhullet. Drikkeplasser er farlige steder, der rovdyrene ligger på lur og vet at maten snart må dukke opp.
3) Ly: hesten må ha ly for elementene, eller effektiv hud og pels. Hester har utviklet ulike typer hud og pels etter som hvilken type beskyttelse de trengte der deres forfedre utviklet seg under.
4) Flokk: selskap er en forutsetning for hesten for å føle seg trygg, særlig for frittlevende hestedyr. Ensomme hester føler seg veldig utsatt. Ensomhet er en unaturlig tilstand for hester.
5) Åpent rom: hesten vil ha åpenhet omkring seg for å kunne overvåke omgivelsene og løpe sin vei om nødvendig. Hester ser ut til å lide av klaustrofobi. De velger helst det høyeste området i terrenget for å hvile, siden dette er det beste stedet å få oversikt over farer. Hester som gresser i daler setter gjerne ut vaktposter på høydene. Tamme hester gjør instinktivt det samme om de har muligheten til det.
6) Styrke og smidighet: hesten må være sterk og smidig for å overleve i det fri. Hester er store dyr, som sjelden ligger, spesielt flatt ut. Da er de mest sårbare. Likevel legger hester seg, men de må være i stand til å reise seg og oppnå toppfart på få sekunder. Hesten må være rask i tillegg til å være utholden.